Hamarøyskaftet

I lys av hendelsene som skjedde for to dager siden gledet jeg meg ikke til denne turen. Når jeg så Hamarøyskaftet fra veien lurte jeg på hvordan jeg skulle greie å klatre opp det greiene der, og om det i det hele tatt var mulig. Den så veldig utilnærmelig ut på avstand. Jeg hadde klump i magen hele anmarsjen og måtte jobbe mye med meg selv. På forhånd hadde jeg avtalt at jeg skulle klatre med Vidar. Jeg kjente at jeg hadde ikke lyst å klatre med hvem som helst av de andre (uten at det er stygt ment mot de andre, jeg bare hadde bare mye å tenke på fra før av og Vidar kjente jeg meg helt trygg på. Det må være det båndet man får når man går gjennom slike episoder sammen) På veien opp overhørte jeg Torbjørn og Jonas snakke om at de ville se over sikringshåndverket til de som de ikke hadde fått sjekket tidligere. Dette inngikk meg, og flere andre. Og innebar omrokkeringer på taulagene. Når vi gikk oppover mot startstedet kjente jeg at jeg ikke ville klatre med noen andre, og begynte å grine med tanken på å både gå her, hvor det var bratt, jeg var redd (veldig redd) også skulle de ta fra meg Vidar. Når jeg hadde gått og kjent på dette en stund, og kjente at jeg ville virkelig ikke ha noen forandringer sa jeg ifra til Torbjørn. Jeg var redd han skulle synes jeg var vanskelig som ikke ville forandre taulaget mitt, men jeg fikk heldigvis forståelse for det.





Det var en skikkelig flott dag, men godt vær, som vi alltid har på tur.