Stetind 

Stetind utstråler kraft og skjønnhet samtidig. Det er noe magisk med det – Arne Næss

FN hadde utpekt 2002 som fjellenes år. I forbindelse med dette skulle Reiseradioen i samarbeid med Den Norske Turistforening kåre et Norges nasjonalfjell. I løpet av sommeren kom det inn forslag på 20 fjell, og blant disse ble fem finalekandidater skilt ut. I tillegg til Stetind var det Snøhetta på Dovre, Romsdalshorn i Møre og Romsdal, Glittertind i Jotunheimen og Gaustatoppen i Telemark.
Fredag morgen 16. august kunne miljøvernminister Børge Brende fortelle alle som lyttet på NRK Reiseradioen at Stetind hadde blitt kåret til Norges nasjonalfjell med 43 % av stemmene. 


Etter ankomst til Svaet hvor vi skulle ha leir de tre neste dagene ble det fort bestemt at det fine været skulle utnyttes og Stetiden (1392 moh) skulle blir prøvd på dagen etter. Det var viktig å utnytte det gode været som vi hadde da Stetinden er et ustabilt fjell i utgansgpunktet. Stetind ble første gang besteget 30. juli 1910 av F. Schelderup, A. Bryn og C.W. Rubenson. I 1963 tok Arne Næss, sammen med R. Høybakk og K. Friis Baasted, første vinterbestigningen. Arne Næss har klatret mange andre ruter på Stetind etter at han innførte bolteklatringen i Norge. Han kalte seg selv Kongen av Stetind. Stetinden er nå et av få fjell i Norge hvor bolter er forbudt. 



Vi parkerte etter Stetindtunnellen, ved Storelva som den heter. Klokka var halv ni om morgenen. Jeg var litt morgentrøtt og hadde ønsket at bilturen skulle vært litt lengre. Men nå var vi altså her. Vi kunne se Stetinden. Ambolt, flat på toppen. Det så bratt ut. Etter at skoene var knyttet og toalettet var besøkt for andre gang denne morgenen begynte turen opp igjennom Storelvdalen. Det var en god sti som gikk langs elven. Solen sto godt på. Ullundertøy var overflødig. Klær var egentlig overflødig. Når vi kom over tregrensa var det begynt å bli virkelig varmt og deilig. Knall blå himmel ennå. Det var veldig bra at vi fulgte et vannfall. Flaskene ble tømt og fylt igjen flere ganger. På rundt 400 høydemeter begynte det å ligge snøflekker, og etterhver var det store snøpartier. Opp til Halls Fortopp (1314 moh) fikk vi gå gjennom flere typer landskap. Skog og sti, steinur, sand og rullestein og snøbakkevandring. 

Det er flere som har forsøkt å bestige Stetind før Rubenson, Bryn og Schelderup greide det. Dansken Carl Hall forsøkte sammen med M. Soggemoen åbestige Stetinden i 1888 uten å lykkes. Han bygget varden på denne toppen, derfor fikk den navnet Halls fortopp. 

På vei opp mot Halls fortopp skiftet været og det begynte å snø. Det passet seg ikke lengre med lett tskjorte. På fortoppen var det tid til å ta på seg klatreselen, fikse tauene og racke opp. Vi fulgte en ganske smal og eksponert rygg. Det gikk helt greit å klarte/gå, men var tidvis skummelt for det var så langt ned. Det gjorde ikke saken bedre at det snødde. Det ble kaldt på hendene. Det var flere steder jeg ikke kunne bruke hanskene for da fikk jeg ikke grep nok om de små takene i fjellet. Vi var fem taulag. Da går det litt i rykk og napp. Stetind har også en flott flaskehals på midten av ryggen. Mysosten, eller "de seks til åtte forbitrede fungertupptak" (Zapffe) som den også kalles. Dette er den vanskeligste passasjen. Det er ikke stort å stå på, men det er et riss du kan putte fingrene nedi og komme deg over . Vi valgte å klatre dette teknisk. Det vil si at vi hengte opp taustiger vi kunne gå i for å komme over denne traversen. Taustigene ble hengt opp i gamle bankebolter mens sikringene ble satt seperat. Vidar og jeg gikk i samme taulag. Vi gikk som nummer fem av fem, og jeg gikk sist i taulaget. Etter at Vidar var kommet over og hadde satt standplass så kunne jeg gå. Jeg synes alltid det er litt ekkelt å krysse slike passasjer når det er så langt ned, men når bolten til den fjerde taustigen poppet så rakk jeg ikke tenke så masse før jeg ble dratt overfjellet og stoppet i tauet. I denne situsajonen tror jeg Vidar rakk å bli reddere enn meg. Jeg hang der, og så ganske fort at her greier jeg ikke klatre opp igjen, og jeg nådde ikke den forrige stigen. Her fikk jeg virkelig se at opplæringen på klatreskolen har vært god. Det var overskudd av ideer på hvordan vi kunne løse dette, og før vi egentlig snakket sammen for å bli enige om en plan hadde Vidar begynt å henge meg fast på standplass for å lage talje til heising, og jeg begynte å feste klemknuter til tauet og rigge stige for å klatre teknisk opp igjen. Det ble til at vi brukte stigen, og det tok ikke så veldig lang tid til vi var på plass igjen. Så fikk seg se ned, og da tenkte jeg at det var ganske skummelt allikevel. Bolten som poppa tok jeg med meg, Man må jo ha et minne fra slike ting!


Videre gikk turen, og så kom vi til et punkt hvor vi så noen tau ligge. De andre var kommet et stykke forbi pga forsinkelsen vår ved Mysosten. Noen av de andre hadde tatt av seg tauene, og vi tenkte at nå var det bare snøbakkegåing resten, så da gjør vel vi også det. Men akkuratt da kom noen av de andre ned igjen, og beskjeden var å ha på seg tauet. Så det gjorde vi. Det var en luftig travers med en stor stein. Eksponert ut mot både sør og nord veggen. Det hadde vært ekkelt å gå her uten tau. Endelig på toppen. Sagnet sier at det skal ligge et stort vann på toppen av Stetind. Det kan jeg hverken bekrefte eller avbekrefte da det var masse snø her. Det ble tatt noen bilder, spist litt mat. Jeg var ganske fornøyd med at det hade sluttet å snø og at det igjen var sol. På toppen av Stetind.Jeg husker ikke hva klokken var men den må ha vært rundt tre/fire på ettermiddagen. Ganske fornøyde begynte vi traskingen hjem igjen. Halvparten av turen gjensto tross alt.  




I den traversen som jeg nettopp beskrev stoppet jeg, og Vidar gikk over haugen på den andre siden. Vi satte ingen mellomforankringer her, da det rett og slett var vanskelig. Når han var kommet over og tauet strammet hos meg begynte jeg å følge på. Jeg tråkket omtrent i sporene der alle de andre hadde gått, men når jeg la vekten på foten kjente jeg underlaget briste under meg. Jeg rakk å tenke at dette var skikkelig dumt. Så lå jeg på langs og rusjet nedover snøbakken på vei mot Nordryggen. Jeg greide å snu meg ranske raskt og forsøkte panisk å få armer og bein dypt ned i snøen for å stoppe. Jeg greide ikke stoppe. Jeg visste at når den lille snøbakken jeg sled på sluttet var det 1300 høyde meter rett ned. Snøen var veldig porøs. Ingenting holdt. Så kom jeg på Vidar i den andre enden, og det at i ikke hadde mellomforankringer. I det tauet tok meg, og jeg stoppet håpet jeg bare at Vidar ikke kom susene etter over kanten. At han greide å holde meg. Jeg snudde meg for å se hvor jeg var, og så at jeg bare var noen meter fra loddrett stup. Bare noen meter. Jeg hadde bare lyst å gråte, men jeg måtte komme meg opp fra der jeg var. Jeg ropte på Vidar. Jeg skrek at jeg var i orden, at jeg hadde glidd ut. Vi greide ikke høre hverandre. Hodet begynte å jobbe. Nummer en, avlaste tauet. Jeg jobbet for å få lage to fotfester til beina. Det greide jeg og når jeg var sikker på at de holdt tok jeg fram sekken for å få tak i øksen min. Det var vanskelig å samarbeide for vi hadde ikke komunikasjon. Jeg beveget meg litt opp fra der jeg sto for å kjenne om tauet strammet seg til etter min bevegelse. Det tok noen sekunder, føltes som en evighet, men jeg kjente det strammet seg. Jeg hadde tenkt å prøve å klatre opp uansett. Om ikke det hadde strammet hadde jeg festet på en klemknute og beveget meg oppover på den. Å begynne å klatre, uten å gjøre noe med tauet hadde vært fatalt om jeg hadde falt igjen. Vidar ville sikkert ikke klart å holde en slikt fangrykk. 


Når jeg kjente tauet ble stramt kjente jeg en stor lettelse. Da kan jeg bare klatre. Snøen var veldig porøs, det var vanskelig å finne tak for jeg sto godt og fikk tak med øksen. Jeg måtte grave fram til stenen noen ganger. Så hørte jeg plutselig en stemme, det var Torbjørn som var på kanten. Jeg greide å klatre opp selv og kom meg bort til der Vidar sto. Han var 15 meter ned på andre siden, og tauet hadde gravet seg ned i snøen i fallet mitt. Det at han hadde gått så langt ned, og all friksjonen. snøen gav hadde gjort at han ikke hadde hatt særlig problem med å holde meg. I begynnelsen trodde han faktisk det at tauet strammet bare var fordi jeg holdt igjen litt. Det var når han så hvordan tauen grov seg ned i snøen over kanten han skjønte at jeg hadde falt. Da ropte han til Torbjørn om hjelp. 

Endelig oppe så klarte jeg ikke holde tårene tilbake lengre. Jeg ville ikke være på Stetind lengre. Jeg ville være et varmt sted, hvor jeg var trygg og ble holdt rundt. Tårene fikk linsene mine til å flyte, og jeg måtte flere ganger stoppe og vente slik at jeg kunne se igjen. Etter en slik ulykke er det svært vanskelig å komme seg videre ble jeg fortalt. Og jeg kjente det, og jeg var veldig redd. For å komme over Mysosten var det en rapell ned istedet for den traversen vi gikk teknisk bort. Rapellfestet var en ekspansjons(bore)bolt og en kile (????!!!!) med kjetting mellom, samt uavhengig tre bankebolter med slynger. Dette merkelige sammensuriumet skremte meg, og jeg var redd for å lande der nede uten noen, mens jeg venter på Vidars rapell. Vidar la fra seg sekken her et øyeblikk mens han hjalp til med å gjøre meg sikker ned. Jeg hadde forsikret meg om at Torbjøen og Jonas var der nede og jeg ble satt rett i standplass når jeg kom ned. I standplassen under hylla satt jeg og ventet på Vidar. Jeg gråt hele veien til Halls Fortopp, men jeg greide å gå, tenke og sikre. Like under Halls fortopp innså Vidar at han var veldig lett på ryggen. Alt tankearbeidet hans hadde gjort å han hadde glemt sekken på toppen av rappellen. Jonas og Vidar snudde for å hente den igjen, mens et strøk av panikk slo meg for å måtte være alene. Men Torbjørn var med meg. På fortoppen var det bare å rakke ned, utsyret i sekken, tisse, spise og begynne å gå ned fra fjellet. Her sluttet jeg å grine for første gang. Klokken må ha vært syv eller åtte. Sammen gikk Torbjøren og jeg ned fjellet. Jeg var sliten. Gruet meg til å se de andre, samtidig som jeg gjerne ville være med mange mennesker og gjerne føle meg trygg. De andre hadde satt seg på noen stener ved siste vannfyllingsmulighet. De hadde ventet en time, og var blitt litt kalde. Heldigvis var jeg ferdig med den vanskeligste nedstigningen med snøbakkene og uren. Nå var det igjen god sti, og ikke så veldig langt hjem. Jeg var fremdeles veldig redd for å gå alene og hadde to motstridende følelser av å ha veldig behov for å prate om det som nettopp hadde skjedd, og ikke lyst å prate med noen i det hele tatt og bare være i fred. 

Vi brukte ca 13 timer på Stetind turen. 

Hjemme i camp, spiste jeg så gikk jeg til sengs. Det ble ikke mye søvn. En film ble spilt om og om igjen i hodet mitt. Bare biten hvor jeg sklir. Hvor jeg panisk prøver å holde fast i noe, få fotfeste. Jeg kjente hvordan hjertet banket. Pulsen var høy og panikken stor. Svetting og frysing hele natta. Når jeg sovnet drømte jeg om det til jeg våknet, og når jeg var våken spilte filmen og jeg kjente panikken. Jeg følte meg veldig alene.

Dagen etterpå var også tung. Det hadde blitt lite søvn, og jeg gruet med tanken på å klatre noe. Så jeg sa at jeg ville ikke det. Og det var greit. Dagen ble brukt til å snakke om gårsdagens hendelse. Jeg greide ikke snakke så masse. Deretter gikk vi gjennom noen oppgaver til Trener 1, fjell kurset vårt. Så kjørte Vidar og jeg oss en tur og hadde en prat om alt som hadde skjedd. Gikk gjennom hverandres tanker og oppleveser om og av Stetindopplevelsen. Det var veldig godt å snakke med Vidar om det. Det som gjenstår er å bearbeide det skikkelig.

Allerede nå kan jeg liste noen positive ting med erfaringen. *Jeg ser at jeg klarer å holde hodet kaldt i veldig stressende situsjoner. *Klatreskolen har gitt meg en god opplæring slik at jeg har fått en autopilot som vet hva den skal gjøre *Sikringsarbeidet må gjøres godt og riktig, ellers går det riktig(!) galt

Kan være artig å lese:

Stetindsagnet:
http://www.stetind.nu/html/stetind_sagn.html

Zapffe om Stetinden
http://www.stetind.nu/html/stetind_-_zapffe.html