Petite Aiguille Verte - den lille grønne toppen



Været: Overskyet på morgenen. Blå himmel videre sammen med sol. Ved rapelltiden kom det en stor ekkel tåkedott som reduserte sikten til ingenting. Heldigvis kom vi ned før den dekte toppen vår. Nede i dalen igjen var solen fremdeles på.
Utstyr: Stegjern, dunjakke, feller, skarejern, førstehjelp, skredpakke, øks, personlig klatreutsyr (vi hadde med isskruer og tau på fellessen) hjelm, solbriller, mat og vann
Påkledning: Ull - stilongs og genser. Goretex bukse/jakke. Hals. Buff.
Fjellet: Petite Aiguille Verte er en fortopp før den mye større Aiguille Verte. Uten kabelbanen Gran Montets hadde nok denne toppen vært sjeldent besøkt. Men pga banen er den veldig populær og blir brukt av mennesker som er nye på alpin klatring og klatrere som vil på tur i høyden uten å bruke for masse tid. 

Dagen startet egentlig som vanlig her. Våkne. Gjespe. Faen, glemte jeg å ta ut linsene igår. Presse ut godmorgen til de andre trøtte sjelene. Tisse. Spise frokost mens du håper at ingen snakker til deg før du er mer våken. Tisse. Pakke sekken ferdig. Pusse tenner. Ta på sko og finne ski. Tisse igjen. Gå til angitt møteplass og prøve å ikke bomme på tiden. 

Vi møttes halv ni, og bussen gikk rundt da en gang. Vi kjørte til Lognan og tok kabelbanen opp til Grands Montets (3300 moh). Dette er visst et topp sted for heisbasert off-pist kjøring. Eller hvis du er litt aggressiv eller fyllesyk pist – off kjøring. 2000 meter i fallhøyde ned til Argentière. 

Når jeg kom opp følte jeg meg egentlig veldig bra. Og jeg kjente ganske godt etter siden jeg hadde følt meg ganske rævva igår. Solen skinte, himmelen var blå og jeg gledet meg til å tusle opp. Men det var litt vanskelig å få greie på hvor vi skulle når vi sto oppe på terassen og kikket på alle fjellene rundt oss. Utsikten var nydelig, og fjellene her er virkelig spesielle. Det stikker ut spisse topper overalt. Formet av isbreen som en gang lå så høyt oppe. 

Kathrine, som ble skikkelig ille igår ble igjen ved kabelbanen for å ligge der og aklimatisere seg og senere reise ned igjen alene. Vi tuslet ned alle trappene og parkerte skiene under toppen vi skulle bestige. Klatresele og stegjern på. Fortrinnsvis i det rekkefølget også. Det glemte jeg denne gangen. Vi klatret i alpinsko og ikke alpine klatresko. Det gikk overraskende greit. Jeg trodde det skulle bli stivt og jævlig, men det ble det ikke i det hele tatt.

Vi gikk normalruten opp Petite Aiguille Verte. Den går langs Nord vest ryggen og er en ganske lett rute jeg tror passer alle nyfødte alpinister. Den er litt bratt, har litt is, crevasse og har noen ordentlige fjellpassasjer hvor du må klatre litt. 

Først må man opp noen hundre meter med snøbakke. Så traverserer du over til «den behagelige ryggen» som det står i føreren. Jeg synes ikke den var dødsbehagelig, men fin fin. Så følger man ryggen til topps.

Den ble ikke kjempemange bilder fra turen. Svimmelhet og kvalme kom og gikk sammen med følelsen av å ikke få nok oksygen. Jeg var helt fin i det ene øyeblikket og skikkelig vond i det andre. Vanskelig å huske å ta masse bilder. Det er mange nye opplevelser med høyden og det fasinerer meg litt. Etterhvert som man vet hva som man kan forvente blir det enklere å takle også. På vei ned fra toppen meldte kvalmen seg veldig og den gav seg ikke før jeg var helt nede. 

Cirka midt i snøbakken bandt vi oss inn i tauene. Vi gikk i taulag på tre i hver. En i hver ende og en i midten. 15 -20 meter mellomrom. Denne turen gikk vi løpende. Det betyr at vi alle går på likt og den første setter mellomforankringer som den andre klipper sistemann inn på og sistemann tar med seg. Over vanskelige partier sikrer man hverandre trykt over med å lage en liten standplass, bruke sittende forankring eller formasjonene i naturen til hjelp alt ettersom hva mulighetene er. Jeg gikk i taulag med Vidar og Kristian. 

Ned fra toppen ble det rapell. Det var masse gamle rapellfester der, så det er tydelig at dette er en populær topp. Så gikk vi baklengs ned snåbakken til vi kom så langt ned at man kan gå normalt. Så ble skiene spent på og vi sto på ski ned til midtstasjonen. Aldri har jeg vært så ferdig i lårene som da, så det ble skikkelig dårlig skikjøring ned til midtstasjonen hvor vi tok kabelbanen ned og bussen hjem.

Dette var en kjempe fin tur som jeg absolutt vil anbefale for andre!