Vær: Sol og flau vind
Påkledning: Dobbel tynne ulltrøyer, ullstilongs, gore tex bukse, tynne ullsokker, hals, buff på hodet, votter (jeg kledde meg selvfølgelig alt for godt)
Utstyr: Solbriller, feller, skarejern, øks, stegjern, dunjakke, skredstasj, camera, gnagsårplaster, reprasjonsaker

Aiguille du Midi er et fjell i Mont Blanc massivet i de franske alpene. Det går ei kabelvogn til toppen av fjellet, Téléphérique de l'Aiguille du Midi. Den sto ferdig i 1955, og var lenge den banen som nådde høyest i verden. Den har en stiging på 2 800 meter og bruker ca 20 minutt på dette. Nå har toppen en utkikksterasse, cafe og gavebutikk. Cosmiques hytta ligger i nærheten og er startpunket for mange som vil nå Mont Black. Den populære skiløypa Vallèe Blanche starter også her. 

Vi sto opp klokken syv idag. Sekken hadde vi pakket dagen i forveien. Maten ble inntatt og matpakka smurt. Kvart over åtte tuslet vi mot taubanen. Ikke spesielt trøtte noen av oss. Heiskortet var veldig dyrt, men det ble kjøpt og betalt og på kabelbanen med oss. Vi jentene fiklet med klatreselen for å få den på oss før vi skulle i heisen. Alle andre gikk med og vi ville vel ikke være de eneste uten. Torbjørn kom med klar beskjed om at det ikke var noen vits. Han kunne jenter og mente vi måtte nok på do med en gang vi kom opp så det var bare tull å ta på den nå! Noe som var litt finurlig å tenkte på er at i Norge hadde vi nok vært noen av de eneste som sto der med stegjern, økser og klatrestasj. Her var vi bare en i mengden. 



20 min senere sto vi på 3842 moh. Etter alle trappene fra banen og opp til utkikksterassen på taket kjente vi godt at det var tyngre å puste. Lett svimmel var jeg også. Vi fikk beskjed om at om vi skulle bøye oss var det bedre å sette seg ned enn å bøye hodet. Det var ganske lurt. Fra banen gikk vi ned en smal trassè, så skiene var godt festet på sekken og stegjernene var på. Trygt nede spente vi på skiene og gled ned i gryta som heter Vallèe Blanche. Denne off-pist turen er 1.7 km lang med en høydeforskjell på 2700 høydemeter. Man kan stå på ski helt ned til Chamonix igjen, men i sluttsesongen og senere når det ikke er nok snø igjen kan man ta Monternvers toget tilbake. 

Da vi var nede i gryta tok vi på fellene og begynte å gå opp igjen, bare på andre siden. Slik fikk vi lagt på ennå noen høydemeter til Vallèe Blanche ruten. Når vi begynte å gå oppover meldte hodepinen seg skikkelig. Men den kom i bølger sammen med høy puls og hjertebank. Det var ganske ekkelt. Jeg tok det veldig med ro og tuslet veldig sent oppover mens andre gamle og unge mennesker passerte meg i turbofart. Det var skispor og mennesker overalt. Og skisporene gikk ned fra de utroligste plasser. Steder som tidligere var klatreruter var erobret på ski. Det var 55 grader bratte heng, ned isfall og så ned nye bratte heng. Og svingene de etterlot i snøen vitner om dyktige skikjørere og mulig dumme mennesker.



I rundt to tiden satte Katrine, Jonas og jeg oss ned i en solside. Når symptomene var så klare var det ingen vits å presse seg lengre. Man blir ikke mer avklimatisert av å gå i høyden, man trenger bare være der. De andre gikk litt til, og kom tilbake litt senere. Jeg var begynt å bli kvalm også, og var ikke så tøff lengre. Vi hadde vært i høyden siden før ni. Nå skulle vi begynne på nedkjøringen i Vallèe Blanche. Torbjørn var guide og viste vei. Jeg var dårlig (hodepine, svimmel og kvalm) og kjøringen min var deretter. Men solen skinte så man kunne ikke være så veldig negativ og etterhvert som vi kom lengre ned gav det seg litt etter litt. Jeg er overrasket over hvor fort melkesyre og slitenhet kommer i høyden. Jeg turde ikke kjøre veldig fort lenge for jeg ble usikker på om jeg ville greie å bremse hvis jeg gjorde det. 

I det nedre brefallet kjørte jeg over en bresprekk. Det skremte meg litt. Jeg kjørte, plutselig ble det svart under meg. Et stort svart hull! Så ble det hvitt igjen, trygg grunn. Når jeg skjønte hva jeg hadde kjørt over så innså jeg hvor lett det er å bare drite seg skikkelig ut på bre. Heldigvis var det veldig ufarlig denne gangen. 




Nede på 1900 moh hadde jeg ikke noen symtomer lenger. Det eneste som satt i var følelsen av å ikke få nok luft. Slitenhet og pesing. Vi stoppet her og tok av skiene og gikk opp en voldsomt trappesystem i fjellet for å komme til toget. Det var ikke nok snø til å cruise ned til Chamonix på ski. 

Vi hadde en fantastisk tur og vi var sinnsykt heldige med været. Alle har fått farge. Bare se på bildene=)