Holmbuktind (1666 moh) Jiehkkevarri (1834 moh)

Høyde: Holbuktind 1666 moh oh Liehkkevarri 1834 moh. Sammenlagt ca 2200 moh
Kjøretid fra Lyngseide: 1 time og 40 min
Tid på tur: 10,5 timer


Vær og trygghetsvurdering: 
Før tur: Når vi ankom Lyngen viste landskapet tydlige tegn til mye vind. Mye snøfall siste siden men lite snø tyder på at vinden må ha fraktet snøen vekk. Vinden har kommet fra sør/sør-øst, og dalene har styrt vinden og laget lokale vinder i tillegg. Skredfare i leheng kanskje? Vi så etter skred som har gått og i hvilke himmelsider de hadde gått. Dette gjenspeiler hvilke sider vi kanskje må passe oss litt for

Turdagen: Sol! Sol! Sol! Vi kunne ikke drømt om bedre vær til bestigningen av Lyngen og Troms' høyeste fjell. Når vi kjente på snølaget kjentes det veldig stabilt ut, men vi var redde for solsidene (sørsidene) for at solpåvirkningen kunne løse ut noe i de skikkelig bratte hengene. Utenom det vurderte vi ikke skredfaren som veldig stor. 

Oppakkning: Stegjern, øks, feller, dunjakke, hjelm, goggles, solbriller, skredstasj, hodelykt, 

Turen: 
Opp: Siden vi var redde for solpåvirkning i sørvendte heng ville vi gjennom noen renner før solen hadde fått godt nok tak. Derfor skulle vi begynne å gå 0900. Kjøreturen tok to timer, så det ble en skikkelig tidlig start på dagen (0600) Siden man bruker lang tid på å gå opp en renne er vi eksponert lenge for eventuelle snøskred, derfor er det vikig at kom tidlig opp der. På toppen av renna nådde vi ca 900 moh. Det slakket av et lite stykke før vi skulle opp en ny renne. Lunch ble inntatt på 1396 moh i påskesol og stemningen var veldig god. Tempoet hadde vært rolig, men jevnt og sigene slik at vi ikke var spesielt slitne, men allikevel effektive. Etter lunchen fulgte vi ryggen opp mot Holmbuktinden (1666 moh) Den siste delen av ryggen tok vi skiene på ryggen for å bære de opp. Så gled vi på skiene ned noen hundre meter før vi bar skiene opp en bratt snøbakke og fortsatte med jevn slak stigning opp til Jiehkkevarri

Ned: På toppen gikk fellene av og vi gled ned (med litt stakehjelp) fra toppen og tilbake til den bratte bakken vi hadde gått opp. Det var den eneste fine nedkjøringsdelen fra toppen av Jiehkkevarri. Så var det bare å holde farten og stake så langt det gikk før skiene ... igjen ... måtte av og bæres opp bakken vi kjørte ned fra Holmbuktind. Fra Holmbuktinden valgte noen å gå ned, og andre å kjøre ned den smale ryggen vi gikk opp. Det var ikke den flotteste nedkjøringen. Men på 1396 moh, hvor vi hadde spist lunch skjedde det noe. Snøen var ganske allright, tidvis tung, tidvis kjempeflott. Her kjørte vi litt saueflokk og førstemann ned begge snørennene og stoppet nederst vi den første lange snørennen vi hadde gått opp. På turen ned her lærte jeg at man unngår å kjøre der snøen er flat og vinden har slipt overflaten. Det er mye bedre snø hvor snøen er litt ruglete. Vi satset på at det som skulle løsne pga solpåvirkning hadde gått og at resten hadde stabilisert seg igjen, eksponeringstiden vår var relativt liten ned igjen da det går fort å kjøre på ski ned bratte renner! Ned den siste delen valgte vi å kjøre på nordsiden av en rygg som gikk siden den siden ikke ville ha fått solpåvirkning og vil dermed ha finest snø. 


Hvordan gikk det: Å gå så mange timer så mange høydemeter var ikke noe problem egentlig, men jeg fikk veldig vondt i hofta i løpet av turen. Kneopptrekk bevegelsen var smertefull og det bare eskalerte desto lengre jeg gikk. Jeg bestemte meg for at jeg allefall ikke skulle være den som hindret alle i å nå toppen, selv om jeg ombetesmte meg mange ganger på veien kom vi oss opp på det høyeste punktet i Troms. Med tanke på hvor mye arbeid det var fra Holmbuktind til Jiehkkevarri toppen vet jeg ikke helt om det var verd det, men allikevel var det en skikkelig fin topp med nydelig utsikt. Og med tanke på det flotte været vi hadde var det absolutt en nydelig tur som jeg godt kunne gjort igjen. 

Anbefalt!