Geitgaljardtind
13.03 - 2009

Høyde: 1085 MOH

Vær og føre: Bakken var ganske hard. Været gav dårlig sikt med et svakt gjenskinn av solen gjennom skyene av og til. Noe nedbør på ettermiddagen i form av snø og regn. Svak vind

Motivasjon: Ingen. Jeg var sliten, umotivert og småforkjølet. Været var dårlig og det var rett og slett ikke så inviterende for meg å dra på tur idag. 

Utsyr: 
Dagstursekk: dunjakke, førstehjelp, skredsøker, spade, søkestang, kart, mat, termos, drikke, feller, skihjelm og øks. 

På meg: To tynne ulltrøyer, ullstilongs, tynne ullsokker, buff rundt hals, buff rundt hodet og lofotendressen. Med var slalomskoene, skiene og teleskopstavene 



Etter møte med sjefen selv igår fikk vi i oppdrag om å beregne tid for en tur. Turen vi skulle på idag. Til Geitgaljartind. Dette er en topp på 1084 meter og er regnet for å være en av de mest alpine skiturene i Lofoten. Så torsdag kveld satt jeg med kartet og tellet ruter og regnet. For å finne ut ca hvor lang tid vi bruker regner vi 12 min per kilometer og legger til 12 min per 100 høydemeter.

Skjemaet vi bruker er:
Start
Kjøretid
Når går vi fra bilen
Når er vi på toppen
Når er vi tilbake med bilen igjen
Når er vi hjemme igjen

Det er viktig å ta med kanskje 30 min til spisepauser og legge til tid for skifte av feller, pakking inn og ut av bilen og lignende. 

Hvis vi regnet start klokken 10.00 ble min utregning slik:

Fra Henningsvær til Liland: 41 min
Gjøre seg i stand ved bilen: 15 min
Turen er på ca 3 km = 3x12 : 36 min
1085 MOH = 110 høydemeter x10 : 110 min
Matpause: 30 min
Nedkjøring: 75 min
Fra Liland til Henningsvær: 41 min

= 348 = 5 timer og 45 min

Pga vær, føre og bratthet tok ting lengre tid så tidsbudsjettet ble sprengt.  


Turen begynte ved Landhandelen ved Liland. Videre fulgte vi lysløypa en stund før vi tok av mot fjellet. Den fine med Lofoten er at ingen av fjellene er langt unna veien, så man må ikke gå i mange mil før man kan begynne oppstigningen. Videre gikk vi opp en bratt renne. Her måtte vi ha skiene på ryggen. Denne renna er veldig skredutsatt. Både for snø, is og stein. Det hadde nylig gått et steinras når vi kom og vi kunne se rester av is som har falt. Skred er omtrent ikkeeksisterende akkuratt nå. Vi gikk til fots opp. Jeg er sjeleglad for at jeg har den sekken jeg har, med gode fester for skiene og godt bæresystem som ikke gjorde dette tungt eller ustabilt. Det var skarejern føre idag. Ingen hadde det, bortsett fra Torbjørn. Spørs om han har gjort dette før. Jeg endte opp med å bære skiene nesten hele turen. Det var for hardt til å kunne traversere de bratteste bakkene for meg og bindingene holdt ikke skien vannrett så det var umulig å kante oppover. Men det gikk radig nok med de på ryggen. Det var ikke bare jeg som hadde det problemet heller. 

Torbjørn hadde småtendensen til pappa pauser. Det innebærer at han stopper, venter på oss og begynner å gå igjen når vi kommer. På en kort, men bratt tur som denne slet jeg meg godt ut. Og når vi kom opp på «flaten» før selve Geigaljeren var jeg dødssliten og ganske lei. Vi stoppet der, så da trodde jeg at Torbjørn ville meddele at det ikke var noen vits å gå lengre pga føre og vær. Men det han sa var at vi skulle støte på toppen uten ski. Så skiene ble satt igjen i hugget der, så klatret vi opp den bratte snø/isbakken til toppen av Geitgaljartinden. Der oppe var det null sikt og etter litt inntak av vann sa Torbjørn; Ja, ikkje noko vits å vær her. Så gikk vi ned igjen samme veien som vi kom, bare i revers og med øks tilfelle vi sklei ut. Den øksa har vist seg til å være god å ha. 

Nede ved skiene igjen var det bare å få av fellene og kjøre ned. Null sikt men fin kjøring øverst. Lengre nede var sikten god men føret elendig. Ellers kunne vi gli helt ned til bilen igjen. Det var veldig deilig. Siste halve brødskiven ble inntatt ved bilen og vel nede var ikke turen så verst allikevel. Ganske fin egentlig!