Rygg på festvåg

Dagen i forveien fikk vi streng beskjed om at vi måtte være reiseklare til ni. Så det var vi og litt over ni parkerte vi med Djupfjorden. Her fant en av guttene ut at han hadde glemt klatreselen. Da ble det en liten forsinkelse. Ca halv 10 startet turen vår med å gå opp en lang snørenne. Denne var bratt og vi brukte mange kalorier på å gå opp. Stegjernene kom fort på da det var ganske hardt og bratt. Vi delte oss inn i to grupper med to taulag på hver gruppe. Når vi kom opp snørenna gikk vi langs en rygg en stund, så traverserte vi ned langs Budalen og kom til veien igjen. 

- Jeg snakker mye om svasko og storsko. Dette er bildet av storskoen. Det er en veldig stiv fjellsko som jeg forresten synes er bedre å gå med enn fjellskoene mine. De er veldig varme og tåler godt all snøen og isen. Med step in funksjon har jeg også stegjern på skolen her. De sitter som et skudd og i snø og is er de fantastiske. De sitter fast i alt. Men i nedoverbakke er de grusomme. Det er ikke bare, bare å plassere beina, de kan ikke gå plant for da knekker du noe. Blir det bratt nok må vi snu og gå baklengs. Det er vikitg av flere grunner tilfelle vi sklir ut så kan vi løfte beina så stegjernene ikke kommer nedi og stoppe med øksen. Hvis vi faller og prøver å stoppe med jernene vil vi bare begynne å snurre rundt. Hvis du kommer til steder med klippe/stein blir allefall jeg som en nyfødt kalv på beina. Jeg må være veldig bevisst på hvis føttene plasseres for det er ingen demping eller planing på skoene, tråkker du på en spiss stein er det bare spissen du står på. Klatring med stegjern på klippe er ennå en utfordring. Men her har jeg blitt flinkere og stegjernene og jeg har blitt venner så lenge det ikke er sva. Med disse fronttaggene kan man stå på de minste flisene, og skoene er så stive at jeg ikke trenger å jobbe med ankelen. Noen fordeler skal man jo ha. Og etterhvert regner jeg med at erfaringen blir større på de punktene jeg ennå har bevegelsesvansker. 





På bildet under ser vi hvordan turen vår gikk opp snørenna. Der strekene deler seg delte de to gruppene seg for at det ikke skulle bli så trangt i snørennene. Vi møttes igjen på ryggen. Jeg fulgte den sammenhengende streken. 



Det var en veldig grei tur vi var på. Lang og tung, men kjempefin. Enkelte steder er jeg skikkelig redd. Høydeskrekken tar meg, særlig når vi skal balansere over en kam hvor det bare er plass til en fot forran den andre og det er veldig luftig på begge sider. Denne gangen presset det seg fram noen tårer når jeg var over. Men det var greit. 

Havørn er en stor greie her nede skjønner vi. På bildet under ser vi på enda en. Vi er nå på stadiet hvor kråker er mer spennende, for de ser man ikke så ofte her. 



Det var en kjempekjekk tur. Vi gikk/klatret i ni timer, så vi kom hjem etter mørkets frembrudd. Utslitt, og heldigvis lagde gamlegruppa middag veldig fort!