0903.2009

Idag ble v i sendt ut på Rygg uten navn. Vi begynte med en skikkelig oppoverbakke som, hvis du gikk langt bak, ble som å gå opp en laaang laaang trapp. Det var veldig tungt for oss småforkjøla NNKS studenter. Vil du ha en god grunn til å ikke bo i kollektiv må sykdomsspredning være tingen. Epidemi er et god ord. Heldigvis har vi alle gode imunforsvar så vi er bare dårlige nok til å klage, men ikke til å være sengeliggende.

Når vi endelig kom opp på ryggen var det på med klatresele og stegjern. Isøksa kom også fram. Den er superviktig når man skal balansere på slike rygger for når du sklir eller detter av er den det eneste som kan stoppe deg før O store uendelige avgrunn. Vi gikk til det ble for luftig, så bandt vi oss inn i tau. Vi skulle gå løpende. Det betyr at vi har ca 15 meter tau (i dette tillfellet) mellom oss. Førstemann går til det er stramt, så følger andremann på. Førstemann setter sikringer etter behov. Fortrinnsvis bør det være to mellomforankringer når vi går, men ting blir gjort på feelingen, men det er viktig å tenke konsekvens selv on man føler seg trygg. Faller man uten at det er noen mellomforankringer må man sørge for hoppe til motsatt side av ryggen som kameraten. Da henger man å dingler på hver sin side av ryggen!



Her er jeg nummer to i taulaget. Jeg og Tord Andre (først i bildet). Veien gikk opp og ned snørenner for å komme videre på ryggen. Det var litt for skummelt å klatre over alle toppene vi møtte på.



Dette bildet viser deler av ryggen vi gikk. Flott utsikt hadde vi nesten hele veien, og sola tittet av og til fram.



Etterhvert som vi kom fram ble det lunch. Siden vi var fem taulag ble det mye venting om man skulle vente på alle så de gjorde vi minimalt. På bildet er det tre taulag, og vi gikk rett etter det ble tatt for å gjøre plass til de neste og ikke laget for mye venting i rekkene.  



Her ser dere meg leder. Det var en skikkelig flott tur hvor vi fikk øve mer på taulagsrutiner og sikringer. Vi har heller ikke gått noe særlig løpende før, og det var også lærerikt. Selv om det var tungt å ha resten av tauet kveilet rundt kroppen mens vi gikk. Det var en litt luftig opplevelse, og jeg var egentlig litt redd store deler av turen. Vi nådde dessverre ikke helt fram for når kveldinga kom var det en stykke igjen, og det begynte å blåse kraftig. Det ble vanskeligere å holde balansen så vi kalte det en dag. Det ble rappel ned første stupet, fra 600 MOH, så fulgte vi en snørenne ned til veien. Det var ganske langt ned igjen. Det går ganske seint å gå på stegjern, særlig i nedoverbakker. Da må man gå baklengs når det blir bratt nok og kjøre isøksen ned i snøen. Hvis man faller med stegjern er det vanskelig å få kontroll igjen. Når det ikke var noen fare for overhengende stup tok jeg og Tord av oss stegjernene. Vi var rampete og trosset veilederen vår. Så satte vi oss på rumpa og akte nesten helt ned til veien. Det var kjempe moro. Hull i buksa ble det heller ikke og når det begynte å gå for fort var det bare å vri seg over på magen og kjøre isøksa ned i snøen!