Nordisk Fjellferd

24.02 Mandag hadde vi bestemt at innpakning i bilen skulle skje klokken ni denne dagen. Vi Hadde pakket sekkene dagen i forveien og etter en felles frokost var vi klare til tur. NNKS bilen ble pakket med ni ski, ni støvler og ni sekker. Vi kjørte to biler. Ferden gikk til Hinnøya. Nærmere bestemt fra Henningsvær til Kanstadbotn.. Dette er halvannen time fra Henningsvær. I starten av dagen var ikke været så ille. Det var egentlig helt greit, men det ble værre med både snø og vind. Vi var ved Kanstadbotn ca elleve. Vi måtte gå 100 meter før vi kunne begynne oppstigningen. 

Jeg ble overrasket over tempoet vi holdt. Det var mye senere enn hva jeg er vant med, men poenget var å gå så sent at vi ikke ble svette, men allikevel så fort at vi ikke ble kalde. Selv om vi gikk sent så gikk det trutt. Jonas (guiden vår) stoppet oss flere ganger for å snakke om vær og skredlære. Da tråkket vi i ring for å få samlet alle, så snakket og diskuterte vi litt. På kartet fulgte vi strømlinjen opp Kobbedalsaksla. Vi gikk på oversiden av nedre kobbedalsvann og overnattet første natt i begynnelsen av øvre Kobbedalsvatnet. Vi overnattet i telt denne natta, og fant teltplass litt tidligere enn tenkt pga dårlig vær. Teltlivet er koselig synes jeg. Det var tørt og godt, og etterhvert ble det varmt også. 

Vi hadde fire teltlag. Jeg sov med Vidar og Tord Andre og maten vi hadde på menyen var biff stroganof. Jeg krøp inn i soveposen ganske tidlig, men vi lå og pratet utovernatten og fikk besøk av både Jarle og Jonas. Vidar hadde med seg konjakk så det ble skikkelig teltkos inne hos oss i påvente av stormen som var meldt. 

25.02 Jeg storkoste meg gjennom natten. Det var varmt og godt og jeg sov skikkelig tungt. Når morgenen kom oppdaget vi at vi hadde snødd inne. Vi inntok frokost inni teltet. Jeg er veldig glad i varm frokost. Tidlig om morgenen har jeg en tendens til å bli kvalm og ha vansker for å få i meg vanlig frokost som brødskiver. Dette problemet blir ikke bedre på tur da brødet gjerne er på tur til å bli tørrere etter en dag på tur. Ingrid foreslo at jeg blandet med frokostrasjoner med havregryn, rosiner, tørkede bananer, melkepulver og det jeg ellers ville ha med. Jeg tok på litt kanel og sukker. Om morgenen koker vi varmt vann og dette helte vi over. Det ble en slags havresuppe og det smakte kjempegodt samtidig som det holdt lenge nok til at vi rakk å pakke telt, sekk og gå en stund før man trengte mat igjen. 

Stormen som var meldt denne natta fikk vi ikke, men vi fikk en stor økning av vindstyrke denne dagen. Det pisket godt i ansiktet når vi gikk. Jeg var glad for den store hetten på Norrønna dressen min. 

Vi gikk over øvre Kobbedalvann og videre til Svartvatnet og fulgte deretter bekken opp til det nederste av Kvitelv vatnan (477) Dette var ikke lange strekket, men i det været vi hadde var jeg glad for det. Vi stoppet noen få ganger underveis for å snakke om vind og navigansjon i vanskelig vær. Det ble mye kompasskurs og forklaringer på hvorfor vi trodde vi var der vi mente vi var. 

Vi lette ikke lenge for å finne en skavl vi kunne bygge snøhule i. Her måtte vi tenke oss om ang hva vi hadde over oss slik at vi ikke gravde en snøhule noe sted et skred kanskje ville gå. Teorien var å ikke grave i et heng som var mer enn fem til ti meter høyt. Vi måtte også finne heng som var dype nok til å bo i. Dette fant vi ut ved hjelp av søkestangen. Vi stakk den inn vertikalt, så horisontalt. Tre meter holdt i massevis. Jonas viste oss en fin måte å grave snøhulen fort ut. Til fire mann brukte vi en time på å lage en hule vi kunne sove i. Vi flyttet fort inn og spiste middag i hver vår hule. Lapskausen ble laget av betasuppe, potetmos, pølser, purre og gulerøtter. Det var godt.  

Ute på tur gruer jeg meg alltid til den siste tissepausen. Jeg venter så lenge jeg kan med å gå på do, vanligvis må jeg alltid på do igjen med en gang jeg har lagt meg i soveposen. Når nyrene blir varme igjen blir det sinnsykt effektive. Når du ligger i trusa inni den deilige og varme soveposen er du ikke så gira på å kle på deg igjen for å gå på do ute i snøstormen. Nå var det faktisk ikke så ikke å gå på do ved snøhulene, for vi laget en egen dohule slik at vi satt lunt og godt mens vi gjorde vårt. I ståhøyde så det skulle bli enkelt å kle på seg også. 

Nå hadde det seg sånn at vår firemannshule ble til en tremannshule utover kvelden pga en sprekk som stadig truet med å ødelegge hele hulen. Denne måtte bygges opp, og da måtte en ut. Det endte med at jeg flyttet til den andre firemannshulen. Der sov jeg hele natten, men jeg var forferdelig frysen. Jeg hadde hatt en frost i meg hele dagen så jeg var redd for at jeg var på tur til å bli syk. Jeg endte opp i fosterstilling i soveposen og pakket meg så godt sammen som overhodet mulig. 

Om natten fungerer soveposen som en tørkemaskin. Allefall for meg. Alt vått puttes i bunnen av posen, ullsokkene blir på også er det tørt når jeg våknet dagen etterpå. Det fungerer ikke sånn når ligger i fosterstillig og ikke utleverer kroppsvarme i bunnen av posen. 

26.02 Jeg var relativt uvillig til å sto opp idag. Taket hadde seget så det var ikke greit å sitte oppreist i hulen, jeg var kald og jeg forestilte meg at været sikkert var like grusomt som i går. På en måte håpet jeg også at det var fælt og at sikten var dårlig for da skulle vi gå rett til hytten som var en halvtime unna. Den negative innstillingen holdt jeg inni meg, men jeg ble ikke blidere da Kristian kom inn og sa at vi burde vurdere å komme oss ut fort for hulen så ikke supertrygg ut lenger. Motvillig og uinteressert gjorde vi alle som han sa. Det som ventet oss ute var nydelig. Det var blå himmel, sol og gruppen min hadde spadd sittesofa med liggeunderlag og begynt å koke vann til frokosten. Motet og toppturgleden steg. Topptursekk ble pakket, og alt annet fikk ligge igjen. Topptur til Snøtind. Vi gikk sammen, jevnt og trutt opp. På toppen var det litt dårlig sikt, men på vei ned igjen kjørte vi fort forbi den. På toppen fikk telemarkkjørerne erfare at det nyeste bindingsystemet kanskje ikke var det beste allikevel. Jeg gruet med litt til nedturen for noen ekspert på telemark kan jeg ikke kalle meg. Jeg har prøvd det så vidt noen topper tidligere, men Ingrid viste meg noen triks, og da løsnet det. Jeg fikk til noen svinger og mange stup, men kom meg ned på et vis. Heldigvis gjør det ikke vondt å falle i løssnøen. Det var forresten nydelig snø. Vel nede igjen bar det tilbake til hulen, deretter gikk vi gjennom Kvitelvdalen og over Kvitelvvatnan til Toralvsbu. Her lå det en DNT hytte. Turen over gikk fort, for alle var temmelig innstillte på å tørke.

Snakk om utstyrsvalg

27.02 Jonas mener at den tiden vi blir enige om å starte om morgenen er hellig. Hvis vi skal være klare ni, skal vi være ute og tilkoblet skiene med sekk på ryggen ni. De to foregående dagene var vi nok ikke så flinke til det. Ingen var spesielt gira når været har vært litt surt så en halvtime forsinket var vi alle begge dagene. Jonas fortalte også at det var forskjell mellom nasjonalitetene. Nordmenn var ofte ikke så nøye på det. Ikke dansker heller. Svensker opplevde han som veldig militante på å gjøre som fortalt, mens russere ikke brydde seg om noe, verken tider eller sikkerhet. 

Denne morgenen våknet vi uthvilte etter en deilig natt i en varm hytte. Vi oppdaget fort påskeværet som lokket ute og vi var klare noen minutter før avtalt tidspunkt halv 10. Til nå hadde Jonas blitt vant med at vi var en halvtime senere og når klokken slo halv ti og han ennå ikke var ute av huset sitt så måtte i gå å sjekke hva som foregikk. Han hadde ikke kommet lengre enn morgenkaffen. Vi fikk han raskt på beina. Han synes det var moro at jeg var så ivrige og så ironien i godværet og engasjementnivået. 

Vi tråkket avgårde fra Toralvbu og over Kvitelvvatnet. Noen ringstopp med vindopplæring ble det, men ellers jevn gåing til enden av Svartvatnet. Her ble det dunjakkestopp og lunch. Dunjakke er undervurdert på tur. Den burde være obligatorisk i alle sekker. Forferdelig praktisk plagg. Fra Svartvatnet skar vi av mot Steindalen. Ned bakkene fikk vi beskjed om å kjøre etter evne. Med tung sekk på ryggen kunne lett skader oppstå. Det kjørte jeg min første bakke med telemarksvinger uten å falle. Det krevde alle følehorn jeg hadde, men det gikk. I Steindalen tok vi en pause fra sekken og lekte oss på noen små topper på Steinaksla. Jeg ble flinkere og flinkere for hver tur jeg trasket opp til toppen. Jeg skal nok få skikkelig hengen på det etterhvert. Når vi ikke fikk lov å leke mer av Jonas kjørte vi ned Kobbedalsaksla og ned til bilen igjen.



Vindretninger og vær hadde vist noe i si i Lofoten.
Vestavind gav nedbør og mye vind, Østavind betydde finvær (gjerne lenge), Nordvest betydde vind og nedbør, Sørøst betydde fint vær.

Når det gjaldt skred lærte vi at for å være trygge for et skred måtte vi være tre meter unna for hver tredje meter med fall. 1/3 regelen. Man kunne også regne det med å være så langt borte fra den skredfarlige toppen at vinkelen ble 20 grader. 

Erfaringer

Jeg pakket kanskje litt for lite mat til denne turen. Hadde det skjedd noe som gjorde at vi måtte være lengre oppe på fjellet hadde det ikke gått matmessig. Kanskje lurt å pakke litt for mye neste gang. Men frokost med havregryn med rosiner og tørkede bananer, melkepulver, kanel og sukker med varmt vann fungerte overraskende bra. Det var godt, og det kommer til å bli et fast innslag på tur framover.Brødskivene smuldret opp og ble ikke spesielt apetittelige etter tre, fire dager. Muligheten er å ha de i noe annet enn i en pose. Pålegg som smør og rekeost trekker bare inn i brødet. Fiskepudding fungerte bra. Middagene var kjempegode og enkle å lage. Viktig å steke alt først og bare ta med seg ting i en pose for å spare vekt og arbeid på fjellet. 

Hvordan grave en effektiv og god snøhule. Vi lærte en effektiv måte å fikse dette på. Grave inn i kroppshøyde allefall en meter. Så fortsette innover fra midjehøyde. Grave ut nok til at man får plass til menneskene i en halvmåne form. Deretter graver vi blokker og tetter igjen ca havlparten av øvre siktet av inngangen. Vi erfarte at det kan være en fordel å ikke grave for stort og at det er viktig å grave dypt inn før vi begynner å lage sengeplasser. Det var litt siging av tak og den ene hula kollapset nesten. Alt er erfaringer. 

På denne turen var utsyret valgfritt. Jeg og en annen gikk på fjellski. Noen valgte lette randoski og de fleste gikk på telemark. Noen hadde også tungt utstyr. Jeg var veldig fornøyd med valget av ski. Vi gikk mye og lett utstyr sammen med tung sekk fungerte godt synes jeg. Fellene satt godt også. Og det var viktig på denne turen.

Ha med dnt nøkkel på tur, særlig hvis man planlegger å sove på en hytte av turistforeningen. Vi dirket opp låsen. 

Pakkeorganiseing i sekken er blitt viktigere enn noen gang. Ikke bare for bæringen sin del, men det er godt å kunne sitte på sekken under dunjakkepausene uten å knuse hodelykten, maten eller multifuelen. 

Stor hodelykt tar latterlig mye plass

Fotposer er sinnsykt kjekt, trenger ikke ta så masse plass og gjør det mye lettere å holde varmen. Innerskoen i alpin eller telemarskstøvelen gir en hyggelig tilværelse og det blir ikke fullt så vanskelig å gå på do etter du har lagt deg i soveposen. Jeg skal helt klart få tak i sånne.